Det er lov å be om hjelp
Vi er allereie ved slutten av januar, og det nye tiåret er godt i gong. Dei aller fleste er tilbake til kvardagen, og alt det den inneber. Nokon meir ambisiøse enn andre, slik det ofte er ved eit årsskifte.
Kvar fjerde nordmann har eitt eller fleire nyttårsforsett, og desse forsetta handlar ofte i stor grad om ei ynskja endring. Ein vil ete sunt, trene meir, og gå ned i vekt. Heile sju av ti nordmenn ynskjer å endre seg sjølv og sine vanar, og dette handlar hos mange om det fysiske og det estetiske. Nokon er lei av å føle seg ukomfortabel i eigen kropp, og nokon er lei av å ha eit mindre godt sjølvbilete. Ein er lei av å kjenne på at ein ikkje er den beste versjonen av seg sjølv. Nyttårsforsett symboliserer for mange ein ny sjanse til å ta tak i dette; det å arbeidet mot eit tydeleg mål. Ei kjensle av kontroll, sjølvtilfreds og glede.
Du er kanskje ein av dei som tidlegare har satt eit hårete mål? Eit mål som du kanskje ikkje heilt nådde opp til? Dette er du om så ikkje aleine om. Du har gong på gong hatt eit ynskje om å få til ei god og positiv endring, men likevel aldri heilt fått det til. Du har hatt eit ynskje om å gå ned nokre kilo, få ein strammare kropp, finne tilbake til dei «yngre dagar». Du skulle bruke meir tid på å pleie deg sjølv, og du skulle finne fram til den løysinga som fungerte best for deg. Og resultata skulle kome fort.
Det er likevel ikkje alltid slik det fungerer. Etter kring eit halv år er mange nyttårsløfter gløymde. Halvparten av personane som ved nyttår lova seg sjølv store og ambisiøse endringar, har gitt opp før målstreken er nådd. Men, kva med dei som ikkje fell av? Korleis klarer dei det? Dei har ofte to ting til felles; dei er realistiske og dei er audmjuke. Dei forstår at dei ikkje kan klare alt på eiga hand. Dei innser at dei kanskje må spørje om råd, hjelp og assistanse. Dei forstår og innser at ei varig endring ikkje kjem av seg sjølv, men ofte over lengre tid og i samarbeid med andre.
Vi er allereie ved slutten av januar, og det nye tiåret er godt i gong. Dei aller fleste er tilbake til kvardagen, og alt det den inneber. Nokon meir ambisiøse enn andre, slik det ofte er ved eit årsskifte. Nye nyttårsforsett, nye mål og nye ynskjer. Tankar om ei eller fleire endringar. Det er kanskje ikkje slik at dine nyttårsforsett dreiar seg om ei estetisk eller kroppsleg endring, men om dei gjer det og du samtidig føler at du aldri kjem i mål uansett kor mykje du prøver; vi kan vere ein av dei du rådfører deg med og ein av dei du søkjer hjelp og assistanse frå. Vi vil, i samarbeid med deg, at du skal kunne oppnå det du ynskjer og det du forventar.
Pasientpost: Et halvt år etter brystoperasjonen
Siden jeg var i 20 årene har jeg hatt den holdningen at det var det helt greit å rette opp på de endringene som svangerskap og amming måtte medføre. Etter å ha født 3 barn endret kroppen min seg. Enkelte ting kan en løse med trening og sunt kosthold, mens andre ting ikke lar seg endre på egenhånd. Årene har gått og hverdagen har vært hektisk. Barna ble større og jeg begynte å kjenne på at jeg ønsket tilbake de puppene jeg hadde som ung, bare litt større, men med et naturlig utseende. Ikke for andres del, men for at jeg skal trives bedre med min kropp. Med en mann som var noe skeptisk, men som aksepterte mitt valg, begynte jeg å Google.
Da Plastikkirurg1 åpnet, ble dr Busch mer synlig for meg som pasient. Jeg hadde hele tiden hørt at han skulle være flink, men visste lite om hvor han jobbet. Jeg valgte å bestille time hos ham for et mindre inngrep, men i bakhodet hadde jeg brystimplantater. Jeg ønsket å se hvordan han var som lege, før jeg bestilte time til brystimplantater. Dr Busch ga et svært godt førsteinntrykk, -behagelig, faglig trygg og sikker i sitt arbeid.
Etter å ha vært hos dr Busch valgte jeg å bestille ny time for vurdering av brystimplantater. Jeg er relativt tynn, med små pupper, og var redd for at han ville si at implantater ikke ville bli pent på meg. Vurderingen min var at det kanskje var like greit å få vite - for så å leve videre med den kroppen jeg har. På konsultasjonen var dr Bush svært tydelig på at han ikke ville operere dersom han ikke var sikker på at han ville få at fint resultat. Da ordene ble sagt, kjente jeg skuffelsen. Etter å ha undersøkt meg, var dr Busch klar på at han ville oppnå et pent resultat. Jeg valgte å stole på dr Busch ved valg av størrelse, type og form på implantatene, små implantater mente han jeg ville trives best med, og ville være best for meg med min aktive livsstil. Vi gikk gjennom det postoperative - en av grunnene til at jeg har utsatt operasjon var frykten for å ikke kunne følge opp barna eller trene på lang tid. Jeg ble forklart at det at de postoperative smertene ikke ville vare så lenge og at det ikke ville ta lang tid før jeg kunne trene igjen.
Jeg bestilte time til operasjon og begynte glede meg. Like før operasjonen skjedde det noe uforutsett som gjorde at operasjonen måtte utsettes på ubestemt tid. Gjennom hele prosessen var dr Bush der når jeg hadde spørsmål og behov for støtte, han konfererte med kolleger, og fikk bekreftet det som han allerede var faglig trygg på, dette var for meg som pasient svært betryggende. Gjennom denne prosessen ble jeg sikker på at jeg hadde valgt riktig kirurg, og at dette var et inngrep som jeg virkelig ønsket.
Dagen jeg skulle opereres var jeg relativt stresset, men fant raskt roen da jeg kom inn på klinikken. Inngrepet gikk greit, og dr Bush virket fornøyd med resultatet. De første dagene etter operasjonen var smertefulle - og smertene var nok verre enn hva jeg hadde forventet. I løpet av et par dager ga de verste smertene seg, og jeg kunne etter hvert fungere som normalt. Etter et par uker begynte brystene å kjennes ut som de var mine, akkurat passe store, og helt naturlige. Nå er det gått et halvt siden jeg ble operert og jeg er strålende fornøyd. Dr Busch har gjort en enestående jobb pre og post operativt, hans valg av proteser og størrelse på protesene har vært perfekt. Oppfølgingen gjennom hele prosessen har vært fantastisk.
Dersom jeg i fremtiden skal ha utført små eller større kosmetiske inngrep er mitt valg helt klart dr Busch,
"Det tok meg 30 år. Endelig er min drøm innfridd."
Allerede i slutten av tenårene, etter min første barnefødsel, ønsket jeg at jeg hadde «normale» bryst, hva nå enn det betyr. En liten jente på under 160cm med melkespreng, og BH-cup fra DD-E ved normale tilstander, var litt av et syn, og enda mer et ork. Ønsket ble helt reelt etter et legebesøk der jeg kom for brystbetennelse, og kommentaren til legen slo ut en stakkars sjenert tenåringsmamma. Han så på meg med et rart smil, før han presterte å si: «Ja, denne unge damen har da nok å ha vondt i».
Etter en stund forhørte jeg meg med fastlegen min hvilke muligheter jeg hadde for å få en slik operasjon. Svaret var at jeg burde vente til jeg var ferdig med barn, da amming ikke er mulig etter en reduksjon. Dette tok jeg som et godt tips. Jeg så meg ferdig med barn etter tredje fødsel. Det som da ventet meg fra fastlegen var at jeg ikke var stor nok, eller plaget nok av min tunge byste, så dette var ikke anbefalt for det offentlige. Familieøkonomien den gangen anbefalte det heller ikke.
Jeg la ønsket mitt, og egoismen til side, og prøvde å ikke la dette plage meg. Men det var ikke noe enkelt da det skulle handles nye klær, reise til Syden, prøve bikini eller badedrakt, dusje offentlig, eller når jeg skulle være fysisk aktiv med mine, eller i jobbsammenheng. Etter en kommentar fra en da førsteklassing: «Hvorfor rister du sånn når du løper», sluttet jeg helt å henge med på aktiv lek på jobb.
Årene gikk, og jeg levde så som så med mine store, dissende, svette, illeluktende, kløende, tunge og plagsomme bryst. Enda mer plagsomt ble det i fjor da jeg kjente noe som ikke skulle være der. En klump som ga meg skikkelig kreftangst. Fikk sjekket opp denne rimelig fort, og «uhyggen» min var av den snille sorten. Lettelsen var enorm, men med en bismak med om jeg egentlig kunne klare å kjenne alt som kunne gjemmes i en stor pupp. Gleden varte ikke lenge, bare et år senere var det noe nytt jeg kjente. Samme bryst, men ikke samme plass. På nytt slo angsten inn, ikke bare at det kunne være kreft, men at jeg var redd jeg var hysterisk, eller blitt hypokonder, at hele puppestyret hadde gått til hode på meg. Eneste tanken som var klar og tydelig var at under kniven skulle jeg uansett utfall. Var det vondartet, skulle ALT vekk, og var det friskt, skulle jeg redusere. Om jeg så måtte ta opp lån.
Nok en gang fikk jeg gode nyheter, og startet straks å sjekke klinikker rundt om. Sjekket opp flere plasser på Vestlandet, både nordover og sydover. Tilfeldigheter, pysen i meg, og flaksen førte meg til Dr Christian Busch på Plastikkirurg1. Beliggenhet, med mulighet for en pysete landsens sjåfør å kjøre selv, fant jeg ut at klinikken lå midt i blinken. At det var en plastisk-klinikk var også et pluss da de ikke har fokus på knokler, ben og indre organer, men det jeg var ute etter; Å fikse på kroppen min, med et trygt og godt resultat.
Dette var på starten av sommeren, og av den grunn satte jeg meg opp på første mulige konsultasjonstime etter ferieavviklingen var over. Tenkte det var best å ikke gjøre et sånn stort inngrep like før fellesferien, med fare for at eventuell hjelp var på ferie.
Det var Dr. Busch som tok i mot meg. Førsteinntrykket beroliget meg med at jeg var på rett plass, ble tatt på alvor, og jeg fikk et skikkelig inntrykk av at han visste hva han snakket om og kunne jobben sin. Jeg kunne fått operasjonsdato uken etter, men på grunn av privat ferie, fikk jeg time uken deretter. Må vel være ærlig å si at det ble to uker med skrekkblandet fryd, men ingen i hele verden kunne stoppet meg så lenge det ikke kom medisinske grunner for ikke å hoppe ut i min etterlengtede drøm…….som skulle ta meg over 30 år å få gjennomført.
Operasjonsdagen kom, og jeg var så klar det går an å bli. Nydusjet i Hibiskus, med anbefalte medisiner innabords, fastende, og superklar, trakket jeg meg inn på klinikken. Kjente suget skikkelig i magen da Dr. Busch møtte meg i operasjonsantrekk. Det ble liksom så ekstra virkelig.
Vi gikk gjennom alle rutiner før jeg ble tatt med inn på fotorommet. Der vart jeg fotografert, før jeg ble tegna på. Regner med det var etter disse strekene han skulle skjære. Deretter hilste jeg på narkoselegen, før jeg ble fulgt inn på operasjonssalen. Dette var min første narkose, og engstelsene rundt denne i forkant var bortkastet.
Jeg ble fort klar for å forlate klinikken, selv om det var litt skummelt. Jeg hadde min kjære samboer med meg, og vi bodde på hotell like i nærheten. Det ble for langt å reise hjem det første døgnet. Formen var bra, men må si jeg syntes jeg var blitt virkelig flat. Jeg var teipa med en stor kompress, tror nok sikkert denne løy litt på førsteinntrykket.
Timene gikk, og jeg kjente jeg fikk en hevelse under høgre arm. Denne var rimelig ubehagelig, ble såpas urolig at jeg ringte legen min før jeg turte å legge meg til å sove for natta. Ble nok en gang beroliget, og jeg visste jo at det bare var timer til jeg skulle på første kontroll, altså dagen etter. Natta gikk greit, hevelsen var stabil, om enn litt øm, og jeg gikk som en zombie ned til frokost. Livredd for å støte på noen, eller rettere sagt, at noen skulle støte borti meg.
Tilbake på klinikken ble alt mye lettere. Den store kompressen var så stramt teipa, at når den var av, kunne jeg både strekke meg helt opp, og hevelsen under høgrearm slapp taket. Med fornøyd tilbakemelding fra Dr Busch reise vi glade og letta hjem igjen, med betryggelse av å bli sjekka igjen uken etter.
Jeg ble anbefalt smertestillende de to første døgna, og det ble kun disse jeg tok. Uten anbefaling er jeg usikker på om jeg overhode hadde tatt smertestillende. Har altså ikke hatt smerter og vondt. Bare litt spreng, gro-kløe, og kløe etter plastring.
På en ukes-kontrollen var det fantastisk å få skiftet teipen. Den luktet som en svett kjøttbasar, skrekk og gru. På nytt fikk jeg beskjed om at alt så fint ut, og jeg bare måtte ta kontakt dersom jeg var i tvil om noe. (Det må jeg si, en får svar utrolig kjapt fra Plastikkirurg1)
«Bruksanvisningen» jeg fikk på konsultasjonen ble nøye gjennomført, alt fra hvor lenge en bør ligge på rygg, hvordan det er best å dusje, hvilken BH til enhver tid, når en kunne ta opp igjen fysisk aktivitet (gåturer for min del), sykemelding og lignende. Jeg fant det mest trygt og komfortabelt å sove på rygg nesten tre uker. Ikke for ryggen sin del da, men operasjonssårene. Jeg lagde meg en dusjeordning med å dusje to ganger i uka, hver tirsdag og lørdag. Tirsdag med teiptørking med hårføner, og lørdag med teipskifte. Etter to uker var jeg tilbake på jobb, der sjefen min tilrettela dagene mine i tre uker for at jeg skulle slippe forlenget sykemelding. Jeg brukte sports/kompresjons-BH i seks uker, og prøvde meg fram med bøyle etter hvert. Tett på seks uker var jeg for full fart ut å gå tur igjen. Har til og med jogget litt, noe jeg aldri har orket før. Helt uten følelse av at huden mellom hals og bryst skal revne.
Nå er jeg nettopp ferdig, og har vært på avsluttende tremånederskontroll hos Dr Busch. Han er fornøyd, og jeg er strålende fornøyd. Kunne ikke vært mer tilfeldig heldig og flaksen med valg av lege og klinikk. Kan anbefale alle som vurderer plastiske inngrep å besøke Plastikkirurg1.
Over 30 år tok det meg å få innfridd min største drøm. Den er verdt hvert eneste sting, hver eneste krone, hver eneste cm arr (som er 82cm totalt), hver eneste kløe, hver eneste natt på rygg, hver eneste alt. Jeg har fått et nytt liv, bedre selvfølelse og selvtillit, bedre egenverdi, og det er ikke lenger flaut å fornye garderoben.
Sigrid, 52 år, Hardanger.
"Jeg gjør det for meg selv!"
Jeg hadde aldri trodd at speilbildet mitt ville bli som dette. Jeg vet ikke hvor mange ganger i uken jeg står kliss naken foran speilet, mens jeg drømmer tilbake til hvordan kroppen min så ut før graviditet og all den (fantastiske) ammingen. Om bare litt av den overflødige huden var borte – Om jeg bare hadde fått et aldri så lite brystløft! Tidligere så syntes jeg at jeg så ganske så ok ut, og jeg kan neppe tenke meg at jeg var spesielt sjenert over kroppen min. Nå har kroppen min blitt til en hverdagslig utfordring.
Jeg vegrer meg for å dusje i garderoben etter trening, gå i svømmehallen, på stranden og jeg finner på all verdens unnskyldninger for å ikke sette meg i badestampen med venninnene mine på den årlige jenteturen (”damer, jeg passer på middagen, jeg”). Hver eneste kveld somler jeg litt ekstra slik at jeg kan snike meg under dynen i stummende mørke. Da slipper jeg å ta stilling til ubehaget jeg føler foran mannen min. For ikke å nevne de utallige spørsmålene fra barna mine: ”Mamma hvorfor har du skrukkehud på magen? Hvorfor er puppene dine så tynne og lange”.
Jeg vil tørre å påstå at jeg eier det som finnes på markedet av ”hold-in” og andre heslige produkter som liksom skal hjelpe til å holde hud og pupper på plass. Alt som et forsøk på å skjule mammakroppen. Er det noe jeg vet så er det at man kan oppnå gode resultater med godt kosthold og hard trening. Det jeg streber med kan imidlertid ikke trenes bort. Det er faktisk ganske demotiverende. Og ja, en kan si at man bør være stolt over mammakroppen som viser en hederlig innsats av både graviditet og amming. Misforstå meg rett, det er jeg for gudsskyld også, det er ikke det.
Sannheten er at jeg ikke er fornøyd. Jeg er skamfull over kroppen min. Haken er at jeg tenker at jeg også vil være skamfull dersom jeg tyr til plastikkirurg. Duellen står dermed mellom skam over egen kropp, mot skammen over å la seg operere. Hvem vinner? Jeg har konkludert med en ting: Jeg slår meg ikke til ro slik jeg ser ut nå. Denne misnøyen kan sammenlignes med et sprekkeklart gnagsår – Det er altså på tide å stikke hull på boblen.
Hvorfor jeg føler skam relatert til plastikkirurgiske inngrep? I dag er folk svært opptatt at man skal være så naturlig. Man skal helst være i topp form, ha naturlige fyldige øyenbryn, ha langt og sunt hår, fin hud osv.
Er det stigma rundt det å endre, eller å korrigere på utseendet? Jeg er bekymret for at andre skal tenke at jeg er uekte, overfladisk og at jeg sliter med dårlig selvbilde. Stresset over at jeg er egoistisk dersom jeg bruker penger på meg selv. Disse bekymringene begrenser meg i å være fornøyd med kroppen min, og i å bli den beste utgaven av meg selv.
Tro meg, jeg vet at man ikke blir lykkelig av å la seg operere. Lykke er mer sammensatt og komplekst enn som så. En operasjon vil gjøre at min tilværelse blir lettere, jeg får én ting mindre å tenke på, og er jeg heldig så blir jeg kanskje litt gladere også.
Vet dere? Jeg gjør dette for meg selv, jeg.
Hilsen fra kommende pasient
Trening etter operasjon
Mange av pasientene våre trener mye og har spørsmål i forhold til treningsopphold rundt et inngrep. Vi opplever at mange er utålmodige i forhold til å begynne å trene igjen. Vi har en generell anbefaling i forhold til å unngå trening 6 uker etter alle våre operasjoner, men dette vil selvfølgelig variere litt etter størrelse og type inngrep og hvordan tilhelingen forløper etter operasjonen.
Ved store inngrep som bukplastikk er pasientene så ømme at ønsket om å trene begrenser seg litt selv. Da passer vår anbefaling om 6 ukers treningsopphold inn i pasientens egne ønsker, og de begynner forsiktig og gradvis øker treningsmengden etter at de 6 ukene er gått.
Ved mindre inngrep som brystoperasjoner, øyelokksoperasjoner eller fettsuging har pasientene lite plager når det er gått en uke eller to. Hvis de pleier å trene, er det ikke lett å forstå hvorfor de ikke kan gå tilbake til vanlig aktivitet. Vi må da forklare dem det og hva som kan bli konsekvensen for resultatet hvis de begynner for tidlig.
Hovedsakelig er det to ting som er problemet med for mye bevegelse tidlig etter et inngrep. Det viktigste er nok væskedannelse i sårhuler, det som kalles serom. Vi tror denne væskedannelsen skyldes bevegelse av hud mot muskelhinner, gjerne i kombinasjon av at blodkar og lymfebaner er fjernet eller avsnørt i området. Hvis denne væsken får stått noen dager, vil kroppen kapsle den inn ved at det dannes en hinne rundt væsken. Det vil være mulig å tappe væskeansamlingen, men hinnen rundt vil være der og vil etter hvert danne arrvev når den krymper. Dette er noe som vi ønsker å unngå, og derfor er vi nøye med bruk av kompresjonstøy ved inngrep hvor dette er aktuelt og oppfordrer til å unngå trening den første tiden. Det er særlig bukplastikker som er utsatt for dette, men serom kan komme etter fettsuging og store brystoperasjoner også.
Det andre som kan skje ved for tidlig trening er sårruptur, dvs at såret sprekker opp etter operasjonen. Et kirurgisk sår er sydd sammen i flere lag, men etter et kosmetisk inngrep er det sammensyingen av huden som er sterkest. Arrtilhelingen tar tid, og arret oppnår full styrke først etter ca 3 mnd etter operasjonen. Når stingene tas etter ca 2 uker, er derfor såret på sitt svakeste, og stor belastning på tvers av sårets lengderetning kan få derfor få det til å sprekke opp. Hvis huden er lukket med tråd som løser seg opp av seg selv, vil tråden holde litt lenger, vanligvis 3-5 uker før den er fullstendig oppløst, og såret vil dermed ha størst tendens til å sprekke opp etter ca 3-4 uker etter operasjonen. En sårruptur trenger ikke være vondt, pasienten får derfor lite forvarsel før det eventuelt skjer. Vi er derfor er vi nøye i forhold til å anbefale treningsopphold i lang tid der hvor sårruptur kan være aktuelt.
Regulering av kosmetisk kirurgi i Norge
All helsevirksomhet i Norge reguleres av helsepersonelloven. Denne loven ligger også til grunn for vår virksomhet. Helsepersonelloven sier blant annet noe om forsvarlighet, krav til organisering av virksomhet, journalføring og informasjonsplikt.
Aldersgrense for bestemmelse over egen helse er i utgangspunktet 16 år (pasient- og brukerrettighetsloven), men i forarbeidene til loven er det gitt eksempler på avgjørelser som ikke kan tas før fylte 18 år. Et av eksemplene er behandling som ikke kan omgjøres som f.eks. plastisk kirurgi. Siden kosmetiske inngrep på unge pasienter er omdiskutert og en liten del av pasientantallet, har derfor de fleste klinikker satt en fast nedre aldersgrense på 18 år eller 20 år (som her ved Plastikkirurg1).
I tillegg er det spesielle forskrifter som regulerer utøvelsen og markedsføring av kosmetisk kirurgi.
Den første er «Forskrift om tillatelse til å utføre kosmetiske kirurgiske inngrep».
Her reguleres hvem som har anledning til å utføre kosmetisk kirurgi. Forskriften starter med å definere kosmetiske inngrep som inngrep som utføres i den hensikt å forandre utseendet. Leger som er godkjente spesialister i plastisk kirurgi har generell tillatelse til å utføre kosmetiske kirurgiske inngrep, og videre beskrives det hvilke leger og tannleger med andre kirurgiske spesialiteter som kan utføre inngrep som naturlig hører inn under deres felt etter spesiell søknad.
Det andre er «Forskrift om markedsføring av kosmetiske inngrep». Hovedpunktene i forskriften er som følger:
Markedsføring av slike inngrep skal ikke utformes på en slik måte at den kan virke støtende eller spille på folks fordommer mot normale kroppsvariasjoner. Videre skal markedsføringen ikke nedtone risikoen av inngrepet, og det skal opplyses om hvem som er medisinsk ansvarlig for virksomheten. Det er ikke anledning å vise før- og etterbilder i markedsføringen. Det er med andre ord en streng regulering av markedsføringen av vår virksomhet, og det er fylkeslegen og helsetilsynet som fører tilsyn med dette.
Se også:
Å velge dr. Ørner var et enkelt valg
Jeg er en ung kvinne, uten barn og kroppen min har ikke gått gjennom store merkbare forandringer som vektoppgang eller vektnedgang. Brystene mine var små, en veldig liten A-cup. De var helt ok, men jeg ville ha større og fyldigere bryst. En brystoperasjon var noe jeg hadde tenkt på lenge, men det var ikke før i 2018 jeg begynte å gå på konsultasjoner til plastikkirurger, ikke bare en, men fire forskjellige.
Etter første konsultasjon på en annen klinikk fikk jeg forventninger om at jeg kunne få akkurat de brystene jeg ville. Store, runde, fyldige drømmebryst tatt rett ut fra Vi Menn. Etter denne konsultasjonen var jeg allerede bestemt på at denne kirurgen skulle operere meg, men likevel fortsatte jeg å gå til flere kirurger. Helt ærlig, bare fordi jeg ville prøve protesene på nytt. På neste konsultasjon var jeg utrolig skuffet, jeg fikk beskjed om at jeg aldri kunne ta så store proteser som den forrige kirurgen sa til meg, at det var helt umulig, og i alle fall noe han ikke kom til å utføre på meg. Etter denne konsultasjonen var jeg bare enda mer sikker på at den første kirurgen var den jeg skulle gå til. Selv om jeg var så bestemt, så valgte jeg å gå på enda en konsultasjon, igjen, bare for å prøve størrelsene.
Den tredje kirurgen jeg gikk til var dr. Tom Inge Ørner. Jeg kom til Plastikkirurg1 med forventinger om at jeg skulle få prøve proteser, få akkurat den samme informasjonen som jeg hadde fått tidligere av de andre kirurgene, også gå hjem og sikkert velge den første kirurgen som jeg allerede var så bestemt på. Det gikk absolutt ikke som forventet. Hos dr. Ørner fortalte jeg om forventningene mine til store bryst, og jeg fikk informasjon om risikoer og komplikasjoner som kunne komme av å velge store proteser. Jeg fikk informasjon om de forskjellige protesene de brukte, hvilken plassering (under/over muskel) som passet meg best og hvilken størrelse som var mulig å oppnå uten å sette meg i unødvendig risiko for komplikasjoner. Ikke noe av denne informasjonen fikk jeg hos de andre kirurgene jeg hadde vært hos.
Etter konsultasjonen med dr. Ørner var de andre kirurgene strøket av listen av kirurger som skulle få lov til å operere meg. Valget falt enkelt på dr. Ørner, rett og slett fordi han var ærlig med hvilke forventninger som var realistiske og fikk meg litt ned på bakken etter å ha levd i en verden av urealistiske forventninger.
Jeg fikk operasjonsdato bare et par uker etter konsultasjonen. Operasjonen gikk knirkefritt, og når jeg hadde våknet etter narkosen kom dr. Ørner og fortalte om hvordan operasjonen hadde gått. Jeg følte meg godt ivaretatt av dr. Ørner og sykepleieren som var der, spesielt sykepleierstudenten som var i praksis hos dem. Jeg var den eneste pasienten i rommet etter operasjonen, og det var to sykepleiere med meg til enhver tid som jeg kunne prate med mens jeg fikk servert mat og drikke og ventet på at jeg kom i god nok form til at jeg kunne dra hjem.
I tiden etter operasjonen var det alltid veldig lav terskel for å ringe eller få en time til en ekstra sjekk på sårene. Hver gang jeg var innom fikk jeg beskjed om at jeg måtte ringe uansett tidspunkt på døgnet, og kirurgen som hadde operert meg var tilgjengelig til alle døgnets tider. Gjennom hele prosessen fra valget av kirurg til ettårskontrollen har jeg ført meg ivaretatt og trygg på de ansatte. Jeg er veldig glad jeg valgte dr. Ørner, og kommer uten tvil til å velge han igjen.
Hva skjer på operasjonsdagen?
For mange kan et kirurgisk inngrep virke skremmende, og de kan ha mange spørsmål rundt hva som skal foregå. Her forsøker vi å liste opp forløpet ved en vanlig operasjon hos oss.
Når du kommer til operasjon ved Plastikkirurg1, er forløpet bestemt på forhånd. Inngrepet som skal gjøres, tiden det tar, hva slags bedøvelse som skal brukes er klart. Det er likevel rom for å gjøre justeringer dersom det skulle være nødvendig. For eksempel få narkose selv om det var planlagt at du skulle ha sedasjon (dyp rus) dersom du ønsker det.
Du møter til et avtalt tidspunkt og tas imot i resepsjonen. Der går vi gjennom legitimasjon og at du har levert kontrakt og betalt for inngrepet. Videre tas du imot av kirurgen som går igjennom en sjekkliste i forhold til fasting, medikamenter, avtale om henting og andre forberedelser. Kirurgen følger deg inn i en garderobe hvor du går på toalettet og skifter til en morgenkåpe. Tingene dine låser du inn i et skap.
Kirurgen henter deg og tar deg med inn på fotorommet. Her tar vi bilder av området som skal behandles, og vi tegner opp snittføringen og forklarer nok en gang hva som skal gjøres. Narkoselegen snakker videre med deg om bedøvelsen og tar deg med inn på operasjonsstuen hvor sykepleierne står klare til å ta deg imot. Du ligger deg på et operasjonsbord, narkosen innledes, og området som skal behandles, avdekkes og vaskes sterilt.
Når inngrepet er ferdig, slås medisinpumpene av, og du våkner raskt opp. Vi flytter deg over i en vanlig seng og triller deg inn på oppvåkningen. Du er nok litt sløv og uklar i ca 10 min, og da ligger du og slumrer mens du er passet på av en sykepleier. Du har også en pulsregistrering med O2 måling på fingeren. Vanligvis virker lokalbedøvelsen så godt at du kjenner lite smerter. Når du er blitt klar i hodet, får du mat og drikke, og du skal opp på toalettet. Vanligvis snakker du også med kirurgen som forklarer deg hvordan inngrepet forløp og om det er noe spesielt du må ta hensyn til. Vi ringer til den som skal hente og avtaler tidspunkt for avreise. Du får hjelp til å kle på deg klær og kompresjonstøy.
Vanligvis reiser du hjem 30-90 min etter inngrepet, litt avhengig av hvilket inngrep det er snakk om. Vi gir deg alltid med telefonnummeret til kirurgen slik at du kan ringe ham om det skulle være spørsmål første døgn. Hjemme skal du sitte i en behagelig stol og være i ro til du legger deg. Ta de tablettene som er avtalt mot smerter. Du legger deg til vanlig tid og bygger opp hodedelen i sengen med store puter dersom det er avtalt.
Silikonproteser fra Motiva
I løpet av få år har Motiva med sine brystproteser klart å få en stor andel av markedet for brystforstørrelse selv om selskapet har vært en ny aktør innenfor dette feltet. Det er flere grunner til det. En av hovedårsakene til at protesen tidlig ble så populær blant kirurger, var at de første som tok protesen i bruk, rapporterte om en overraskende lav reoperasjonsfrekvens i forhold til andre proteser. Problemer mange hadde med feilplassering av protesene eller rotasjon av dråpeformede proteser ble borte. Etter hvert er det kommet statistikker som viser at protesen presterer godt i forhold til kapseldannelse og andre målbare problemer over lengre observasjonstid også.
Samtidig med at kirurgene ble gjort oppmerksomme på denne protesen med lite problemer, kom det rapporter om en sammenheng mellom teksturerte (ruglete) proteser og en uvanlig kreftform i bryst. Dette var et lymfom (ALCL) som kunne oppstå i kapselen rundt protesen, og behandling med fjerning av protesen og denne kapselen var oftest tilstrekkelig for å kurere pasienten. Selv om frekvensen av sykdommen er lav (1/30 000), bredte det seg en frykt blant både kirurger og pasienter mot å bruke teksturerte proteser. Dette var særlig for proteser med mest aggressiv overflatene som hadde den høyeste frekvensen. Siden det ikke var funnet en slik sammenheng mellom glatte proteser og denne sykdommen, gikk mange klinikker over til å bruke bare glatte proteser. Motiva sine proteser har en overflate med så små porer at de er kategoriserte som glatte.
Motiva har også bragt inn andre nye ting. Motiva har en egen serie som heter Ergonomix. Disse protesene har en silikongele med en mykere konsistens som gir en mer naturlig form i ulike posisjoner. Det betyr at det meste av volumet i protesen til enhver tid være på det laveste punktet i brystet. Når pasienten står, vil effekten bli som en dråpeformet protese, mens når de ligger på siden vil volumet gli ut i siden. Denne protesen gjør at behovet for en dråpeformet protese er lite, og man unngår problemer med rotasjon.
En annen nyvinning som Motiva er kommet med er de kraftige bindingene mellom silikongelen og skallet. Det gjør at protesen tåler mye før formen blir skadd, og det er dermed mulig å sette inn protesen gjennom små snitt i huden. Dermed kan vi gå fra inntil 4-5 cm brede snitt helt ned til 2,5 cm ved små Motiva proteser. Motiva har også utviklet spesialtilpassede instrumenter til nettopp dette formålet.
Etter at vi begynte å bruke Motiva protesene, opplever vi at mange pasienter henvender seg og etterspør nettopp denne protesen. Vi som har arbeidet med brystproteser i mange år, har i liten grad sett at pasienter har hatt et forhold til hvilken protese de vil ha. Det er nok en bevissthet som har spredt seg gjennom ulike fora på internett hvor pasienter har utvekslet erfaringer med denne og andre proteser. Protesen til Motiva kjennes myk og naturlig ut i brystet, og det er vanskelig å se eller kjenne kanten. Bølger i brystet (rippling) er også mindre vanlig, og det betyr at det er færre av pasientene som må legge protesen under brystmuskelen.
The Dream Team
For de fleste av oss som vurderer å gjennomgå en operasjon, vil det dukke opp mange tanker. Vi er alle redd for at det skal skje noe alvorlig, at det blir smertefullt eller at forventninger til resultatet ikke blir oppfylt. Derfor er det så viktig at vi ikke bare har tillit til kirurgen, men til alle som er delaktig i behandlingen. På Plastikkirurg1 møter du et team som er håndplukket for sin kompetanse og serviceinnstilling. Her kan du med andre ord senke skuldrene i trygg forvissning om at du er i de beste hender!
Visjonen til dr. Tom Inge Ørner og dr. Christian Busch da de startet Plastikkirurg1 var at klinikken skulle bli et førstevalg for pasientene dersom de en dag skulle trenge deres kompetanse. For å nå denne visjonen er de avhengig av det beste teamet rundt seg.
– Vi har håndplukket vårt «Dream Team». Dette er mennesker som er serviceinnstilte, har spesialkompetanse, lang erfaring og ikke minst som har lidenskap for jobben sin, slik at du som pasient hele tiden skal føle deg sett og ivaretatt på best mulig måte. Pasientene som kommer hit ønsker å føle seg trygge og spesielle, derfor var det ekstra viktig for oss å finne de riktige menneskene, forteller dr. Ørner.
En typisk pasientreise ved Plastikkirurg1 starter gjerne med et besøk på nettsiden til klinikken før man bestiller en konsultasjon.
Britt Jorunn: Pasientkonsulent og sykepleier
Den første man kommer i kontakt med er som oftest Britt Jorunn. Hun er sykepleier og pasientkonsulent. Det er hun som håndterer de fleste mailer og her trenger man aldri vente mer enn noen timer, maks en arbeidsdag før du får svar på din henvendelse. Plastikkirurg1 har som målsetning å alltid ha kort ventetid både på konsultasjoner og operasjoner.
– Britt Jorunn har jobbet sammen med meg i nesten 12 år, først ved Teres Medical Group og senere ved Aleris på Nesttun. Vi kjenner hverandre godt etter hvert, og selv om jeg til tider kan være krevende å arbeide sammen med, fulgte hun med til Sandsli, sier dr. Ørner.
Britt Jorunn har ansvar for det meste i forhold til pasientkontakt, alt som har med resepsjonen, tilrettelegging av konsultasjoner og operasjonsprogram. Alle pasienter går med hennes visittkort i vesken og alle får beskjed om å ringe dersom de lurer på noe.
Mona og Ingunn: Operasjonssykepleiere
På selve operasjonsstuen møter du Mona og Ingunn. Deres oppgaver på Plastikkirurg1 består i å assistere kirurgen under inngrepet. De har også ansvaret for at det nødvendige utstyret er på plass samt at alle sterile prosedyrer, desinfeksjon og dekning er utført i henhold til satte prosedyrer. I tillegg har de ansvar for håndtering av kirurgiske instrumenter (vask, pakking og sterilisering mm.).
Katja: Anestesisykepleier
En annen du møter på operasjonsstuen er anestesisykepleieren Katja. I tillegg til å være en del av anestesiteamet, har hun ansvar
for driften av operasjonsstuene, gjennomføringen av operasjonsprogrammet, bestilling av medisinsk forbruksmateriell, medisinsk gass og medisiner. Nina er også veldig opptatt av at du som pasient skal føle deg trygg, godt informert og godt ivaretatt under hele forløpet før, under og etter en operasjon.
Cathrine: Kontorleder
Cathrine har vært med å planlegge, bygge og igangsette alle klinikkene dr. Ørner har startet Bergen. Hun har vært med å tegne lokalene, bestemt interiør og farger, utarbeidet logistikk og rutiner. Det har hele tiden vært en plan at Plastikkirurg1 skal være den beste private klinikken for deg som pasient. Etter tre forsøk har de endelig klart å lage den klinikken deres pasienter bør kunne forvente og fortjener. I tillegg er klinikken laget slik at jobben kan utføres på en optimal måte mht. kvalitet og drift.
Vi, alle som jobber ved Plastikkirurg1, er opptatt av din sikkerhet som pasient i tillegg til at vi setter som høyeste prioritet at du skal bli fornøyd. Velkommen til oss!
https://issuu.com/inmag/docs/in_bergen_sommer_2019/48