Allerede i slutten av tenårene, etter min første barnefødsel, ønsket jeg at jeg hadde «normale» bryst, hva nå enn det betyr. En liten jente på under 160cm med melkespreng, og BH-cup fra DD-E ved normale tilstander, var litt av et syn, og enda mer et ork. Ønsket ble helt reelt etter et legebesøk der jeg kom for brystbetennelse, og kommentaren til legen slo ut en stakkars sjenert tenåringsmamma. Han så på meg med et rart smil, før han presterte å si: «Ja, denne unge damen har da nok å ha vondt i».
Etter en stund forhørte jeg meg med fastlegen min hvilke muligheter jeg hadde for å få en slik operasjon. Svaret var at jeg burde vente til jeg var ferdig med barn, da amming ikke er mulig etter en reduksjon. Dette tok jeg som et godt tips. Jeg så meg ferdig med barn etter tredje fødsel. Det som da ventet meg fra fastlegen var at jeg ikke var stor nok, eller plaget nok av min tunge byste, så dette var ikke anbefalt for det offentlige. Familieøkonomien den gangen anbefalte det heller ikke.
Jeg la ønsket mitt, og egoismen til side, og prøvde å ikke la dette plage meg. Men det var ikke noe enkelt da det skulle handles nye klær, reise til Syden, prøve bikini eller badedrakt, dusje offentlig, eller når jeg skulle være fysisk aktiv med mine, eller i jobbsammenheng. Etter en kommentar fra en da førsteklassing: «Hvorfor rister du sånn når du løper», sluttet jeg helt å henge med på aktiv lek på jobb.
Årene gikk, og jeg levde så som så med mine store, dissende, svette, illeluktende, kløende, tunge og plagsomme bryst. Enda mer plagsomt ble det i fjor da jeg kjente noe som ikke skulle være der. En klump som ga meg skikkelig kreftangst. Fikk sjekket opp denne rimelig fort, og «uhyggen» min var av den snille sorten. Lettelsen var enorm, men med en bismak med om jeg egentlig kunne klare å kjenne alt som kunne gjemmes i en stor pupp. Gleden varte ikke lenge, bare et år senere var det noe nytt jeg kjente. Samme bryst, men ikke samme plass. På nytt slo angsten inn, ikke bare at det kunne være kreft, men at jeg var redd jeg var hysterisk, eller blitt hypokonder, at hele puppestyret hadde gått til hode på meg. Eneste tanken som var klar og tydelig var at under kniven skulle jeg uansett utfall. Var det vondartet, skulle ALT vekk, og var det friskt, skulle jeg redusere. Om jeg så måtte ta opp lån.
Nok en gang fikk jeg gode nyheter, og startet straks å sjekke klinikker rundt om. Sjekket opp flere plasser på Vestlandet, både nordover og sydover. Tilfeldigheter, pysen i meg, og flaksen førte meg til Dr Christian Busch på Plastikkirurg1. Beliggenhet, med mulighet for en pysete landsens sjåfør å kjøre selv, fant jeg ut at klinikken lå midt i blinken. At det var en plastisk-klinikk var også et pluss da de ikke har fokus på knokler, ben og indre organer, men det jeg var ute etter; Å fikse på kroppen min, med et trygt og godt resultat.
Dette var på starten av sommeren, og av den grunn satte jeg meg opp på første mulige konsultasjonstime etter ferieavviklingen var over. Tenkte det var best å ikke gjøre et sånn stort inngrep like før fellesferien, med fare for at eventuell hjelp var på ferie.
Det var Dr. Busch som tok i mot meg. Førsteinntrykket beroliget meg med at jeg var på rett plass, ble tatt på alvor, og jeg fikk et skikkelig inntrykk av at han visste hva han snakket om og kunne jobben sin. Jeg kunne fått operasjonsdato uken etter, men på grunn av privat ferie, fikk jeg time uken deretter. Må vel være ærlig å si at det ble to uker med skrekkblandet fryd, men ingen i hele verden kunne stoppet meg så lenge det ikke kom medisinske grunner for ikke å hoppe ut i min etterlengtede drøm…….som skulle ta meg over 30 år å få gjennomført.
Operasjonsdagen kom, og jeg var så klar det går an å bli. Nydusjet i Hibiskus, med anbefalte medisiner innabords, fastende, og superklar, trakket jeg meg inn på klinikken. Kjente suget skikkelig i magen da Dr. Busch møtte meg i operasjonsantrekk. Det ble liksom så ekstra virkelig.
Vi gikk gjennom alle rutiner før jeg ble tatt med inn på fotorommet. Der vart jeg fotografert, før jeg ble tegna på. Regner med det var etter disse strekene han skulle skjære. Deretter hilste jeg på narkoselegen, før jeg ble fulgt inn på operasjonssalen. Dette var min første narkose, og engstelsene rundt denne i forkant var bortkastet.
Jeg ble fort klar for å forlate klinikken, selv om det var litt skummelt. Jeg hadde min kjære samboer med meg, og vi bodde på hotell like i nærheten. Det ble for langt å reise hjem det første døgnet. Formen var bra, men må si jeg syntes jeg var blitt virkelig flat. Jeg var teipa med en stor kompress, tror nok sikkert denne løy litt på førsteinntrykket.
Timene gikk, og jeg kjente jeg fikk en hevelse under høgre arm. Denne var rimelig ubehagelig, ble såpas urolig at jeg ringte legen min før jeg turte å legge meg til å sove for natta. Ble nok en gang beroliget, og jeg visste jo at det bare var timer til jeg skulle på første kontroll, altså dagen etter. Natta gikk greit, hevelsen var stabil, om enn litt øm, og jeg gikk som en zombie ned til frokost. Livredd for å støte på noen, eller rettere sagt, at noen skulle støte borti meg.
Tilbake på klinikken ble alt mye lettere. Den store kompressen var så stramt teipa, at når den var av, kunne jeg både strekke meg helt opp, og hevelsen under høgrearm slapp taket. Med fornøyd tilbakemelding fra Dr Busch reise vi glade og letta hjem igjen, med betryggelse av å bli sjekka igjen uken etter.
Jeg ble anbefalt smertestillende de to første døgna, og det ble kun disse jeg tok. Uten anbefaling er jeg usikker på om jeg overhode hadde tatt smertestillende. Har altså ikke hatt smerter og vondt. Bare litt spreng, gro-kløe, og kløe etter plastring.
På en ukes-kontrollen var det fantastisk å få skiftet teipen. Den luktet som en svett kjøttbasar, skrekk og gru. På nytt fikk jeg beskjed om at alt så fint ut, og jeg bare måtte ta kontakt dersom jeg var i tvil om noe. (Det må jeg si, en får svar utrolig kjapt fra Plastikkirurg1)
«Bruksanvisningen» jeg fikk på konsultasjonen ble nøye gjennomført, alt fra hvor lenge en bør ligge på rygg, hvordan det er best å dusje, hvilken BH til enhver tid, når en kunne ta opp igjen fysisk aktivitet (gåturer for min del), sykemelding og lignende. Jeg fant det mest trygt og komfortabelt å sove på rygg nesten tre uker. Ikke for ryggen sin del da, men operasjonssårene. Jeg lagde meg en dusjeordning med å dusje to ganger i uka, hver tirsdag og lørdag. Tirsdag med teiptørking med hårføner, og lørdag med teipskifte. Etter to uker var jeg tilbake på jobb, der sjefen min tilrettela dagene mine i tre uker for at jeg skulle slippe forlenget sykemelding. Jeg brukte sports/kompresjons-BH i seks uker, og prøvde meg fram med bøyle etter hvert. Tett på seks uker var jeg for full fart ut å gå tur igjen. Har til og med jogget litt, noe jeg aldri har orket før. Helt uten følelse av at huden mellom hals og bryst skal revne.
Nå er jeg nettopp ferdig, og har vært på avsluttende tremånederskontroll hos Dr Busch. Han er fornøyd, og jeg er strålende fornøyd. Kunne ikke vært mer tilfeldig heldig og flaksen med valg av lege og klinikk. Kan anbefale alle som vurderer plastiske inngrep å besøke Plastikkirurg1.
Over 30 år tok det meg å få innfridd min største drøm. Den er verdt hvert eneste sting, hver eneste krone, hver eneste cm arr (som er 82cm totalt), hver eneste kløe, hver eneste natt på rygg, hver eneste alt. Jeg har fått et nytt liv, bedre selvfølelse og selvtillit, bedre egenverdi, og det er ikke lenger flaut å fornye garderoben.
Sigrid, 52 år, Hardanger.