Jeg hadde aldri trodd at speilbildet mitt ville bli som dette. Jeg vet ikke hvor mange ganger i uken jeg står kliss naken foran speilet, mens jeg drømmer tilbake til hvordan kroppen min så ut før graviditet og all den (fantastiske) ammingen. Om bare litt av den overflødige huden var borte – Om jeg bare hadde fått et aldri så lite brystløft! Tidligere så syntes jeg at jeg så ganske så ok ut, og jeg kan neppe tenke meg at jeg var spesielt sjenert over kroppen min. Nå har kroppen min blitt til en hverdagslig utfordring.
Jeg vegrer meg for å dusje i garderoben etter trening, gå i svømmehallen, på stranden og jeg finner på all verdens unnskyldninger for å ikke sette meg i badestampen med venninnene mine på den årlige jenteturen (”damer, jeg passer på middagen, jeg”). Hver eneste kveld somler jeg litt ekstra slik at jeg kan snike meg under dynen i stummende mørke. Da slipper jeg å ta stilling til ubehaget jeg føler foran mannen min. For ikke å nevne de utallige spørsmålene fra barna mine: ”Mamma hvorfor har du skrukkehud på magen? Hvorfor er puppene dine så tynne og lange”.
Jeg vil tørre å påstå at jeg eier det som finnes på markedet av ”hold-in” og andre heslige produkter som liksom skal hjelpe til å holde hud og pupper på plass. Alt som et forsøk på å skjule mammakroppen. Er det noe jeg vet så er det at man kan oppnå gode resultater med godt kosthold og hard trening. Det jeg streber med kan imidlertid ikke trenes bort. Det er faktisk ganske demotiverende. Og ja, en kan si at man bør være stolt over mammakroppen som viser en hederlig innsats av både graviditet og amming. Misforstå meg rett, det er jeg for gudsskyld også, det er ikke det.
Sannheten er at jeg ikke er fornøyd. Jeg er skamfull over kroppen min. Haken er at jeg tenker at jeg også vil være skamfull dersom jeg tyr til plastikkirurg. Duellen står dermed mellom skam over egen kropp, mot skammen over å la seg operere. Hvem vinner? Jeg har konkludert med en ting: Jeg slår meg ikke til ro slik jeg ser ut nå. Denne misnøyen kan sammenlignes med et sprekkeklart gnagsår – Det er altså på tide å stikke hull på boblen.
Hvorfor jeg føler skam relatert til plastikkirurgiske inngrep? I dag er folk svært opptatt at man skal være så naturlig. Man skal helst være i topp form, ha naturlige fyldige øyenbryn, ha langt og sunt hår, fin hud osv.
Er det stigma rundt det å endre, eller å korrigere på utseendet? Jeg er bekymret for at andre skal tenke at jeg er uekte, overfladisk og at jeg sliter med dårlig selvbilde. Stresset over at jeg er egoistisk dersom jeg bruker penger på meg selv. Disse bekymringene begrenser meg i å være fornøyd med kroppen min, og i å bli den beste utgaven av meg selv.
Tro meg, jeg vet at man ikke blir lykkelig av å la seg operere. Lykke er mer sammensatt og komplekst enn som så. En operasjon vil gjøre at min tilværelse blir lettere, jeg får én ting mindre å tenke på, og er jeg heldig så blir jeg kanskje litt gladere også.
Vet dere? Jeg gjør dette for meg selv, jeg.
Hilsen fra kommende pasient